Det er også blitt mye lettere for statister å finne oppdrag. På nittitallet måtte du være registrert i et castingbyrå som kanskje kontaktet deg én gang i året. Nå finnes det nettportaler hvor det etterlyses statister nesten daglig, i tillegg til at du lett kan følge både castingbyråene og flere produksjoner på bl.a. Facebook, hvor de utlyser oppdrag.
Større aktivitet gjør det også enklere å finne utfordrende oppgaver. Det er riktignok mange flere statister som sloss om oppdragene, men den som har ambisjoner og initiativ vil nok lettere kunne jobbe seg fram i dag.
Selv har jeg hatt mange ulike oppdrag, både med flotte kostymer og egne klær, men stort sett uten replikker. Jeg har erfart å få skryt av innspillingsleder eller å få nye tilbud fra statistansvarlig (som jo også er en form for aksept), men jeg har også hatt mine blundere hvor jeg f.eks. har krasjet med kamera eller gjort andre pinlige feil. Det er love å gjøre noen feil - det lærer jo statisten litt av...
Kommunikasjonsflyten kan variere ganske mye fra produksjon til produksjon. Det mest slitsomme er kanskje hvis innspillingsleder ikke er konsekvent med hvilke instrukser som gis - f.eks. ved å si «Værsågod!» på en tagning, og «Action!» på neste. Det kan også være stor forskjell på norske og internasjonale produksjoner, og jeg har ofte lurt på hvorfor ikke bransjen har en standard for «Stille!», «Værsågod!» og «Takk!».
De aller fleste statistoppdragene har vært hyggelige erfaringer. Facinasjonen av å være på et filmsett avtar naturligvis etter noen runder, men det blir aldri kjedelig å bli kjent med andre statister, crew eller skuespillere - ofte er det folk jeg ikke ville møtt hvis det ikke var for statistjobbene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar