Statist i teateret

Det er rimelig lett å finne statistoppdrag innen film, da dette markedet jo har vokst enormt og stadig har behov for oss som fyller opp i bakgrunnen. Spillefilmer, reklame, tv-serier, humorprogram, internfilmer og nettinnhold. Da jeg startet min karriere på tidlig nittitall, fikk jeg stort sett ett tilbud årlig, og det var enten spillefilm, reklame eller en og annen tv-produksjon. I dag går det greit å ha rundt femti dager på filmsett hvert år, hvis man bare står litt på.

Men det finnes også mange teaterproduksjoner, særlig i storbyene hvor det finnes etablerte scener honoreres teaterstatister omtrent på samme nivå som ved filmoppdrag. Nå som det går mot innspurten på mine sju måneder som bakgrunnsaktør i «Les Misérables», har jeg sjekket litt rundt. Nevnte produksjon er et unntak, hvor det ble brukt uvanlig mange statister. I de fleste teateroppsetningene brukes det ikke statister i det hele tatt.

Teater og film er svært ulike format, og arbeidsformen blir også forskjellig. Som filmstatist er du gjerne med produksjonen i en dag eller to, og du rekker knapt å knytte kontakt med andre involverte, kanskje med unntak av andre statister - spesielt hvis det er mye venting. Skuespillerne kommer innom settet etter avtale, er gjerne i karakter og omgås bare unntaksvis statister og crew. Det er effektivt, de er der primært for å gjøre sine scener, og så forlater de åstedet like brått som de dukket opp.

I teateret bygges det relasjoner på en helt annen måte, og spesielt i prøveperioden er miljøet mye mer inkluderende. Alle vet at forestillingen ikke blir bedre enn det svakeste leddet, og derfor bryr de fleste seg om at alle gjør det bra. Nesten hele staben er med under prøvene, det legges ned adskillig energi i å få til en god oppsetning etter regissørens plan, men noen ganger justeres dette etter innspill fra både skuespillere, statister og crew forøvrig. Poenget mitt er i teateret løftes det mer i flokk, alle - både hovedrollen og statisten som er en skygge bak gardinet, er opptatt av at helheten skal bli bra. Og fordi det ikke kan klippes, men alt skal spilles foran et levende publikum, må hvert minste ledd være med på dette felles krafttaket. Skuespillerne er faktisk opptatt av at statisteriet funker, ikke bare faglig men også til en viss grad sosialt. Man blir den store familien som det nesten ikke er mulig å skape på filmsettet.

Statistens oppgave er omtrent den samme som på filmopptak, men i teateret kommer det inn et nytt aspekt, nemlig muligheten for at det skjer noe uforutsett. En teaterstatist må derfor være forberedt på å improvisere hvis f.eks. en rekvisitt mangler. Du må ha oversikt over hva scenen skal formidle, sånn at det blir lettere å vite hvilke detaljer av det du har øvd inn som kan droppes og ikke. Kanskje må alle involverte i scenen improvisere litt, og da kan det være avgjørende at alle forstår hva feilen eller justeringen går i. Dette praktiserer du nesten aldri som filmstatist.

På teateret kaller jeg meg ikke statist men bakgrunnsaktør. Det ligger masse ansvar i å spille teater, særlig med 6-7 skift av kostyme og sminke kreves det både timing og logistikk. Det følger med et ansvar som jeg vel aldri har opplevd som filmstatist. På filmopptak er statisten en brikke som andre bestemmer over, men i teateret har du selv ansvaret for at du, som brikke, passer inn i helheten. Så snart alt er innøvd, er det ingen andre som cuer deg gjennom forestillingen. I tillegg vil teaterstatisten forholde seg til en del scenetekniske forhold.

Det finnes som sagt ikke mange teateroppdrag for statister, og med unntak av Operaen og Folketeateret har jeg knapt sett en eneste annonsering. Men det går an å kontakte de største scenene, plutselig kan det dukke opp en mulighet. Den som ikke selv legger ut noen agn, oppnår heller ikke å få napp.